?

Log in

No account? Create an account
mogopmedi's Journal
10 most recent entries

Date:2009-04-10 09:13
Subject:blogging
Security:Public

Jeg har i grunnen skrevet jevnt og trutt, men over flere profiler og netsteder.
Jeg lurer på om dette er stedet å det neste året samle skrivinga. Livejournal/mogopmedi.
Man jeg har ikke riktig skjønt sidens oppbygging, eller det vil si, jeg har ikke helt god orienteringsevne her inne...


vel, mer følger...
muligens

post a comment



Date:2007-10-07 22:37
Subject:En slutt eller en begynnelse?
Security:Public

Ordene går meg helt i stå
jeg vet ikke opp, jeg vet ikke ned
jeg vet kvinnekjønnet binner følelser ved

det er ikke lett
det er ikke galt
men tingene bærer bort sågar

Jeg er lammet av frykt
jeg er håpefull myk
og jeg sukker av tanken på kinnet ditt
et gisp av sukk
og rytmen gir seg helt hen

Hva har vi gjort?
Kan vi ses igjen?

post a comment



Date:2007-08-05 00:10
Subject:Tid på bærtur
Security:Public

Det er en svøpe i livet, den tida vi har er begrenset, og våre aktiviteter og foretak i denne tida er bestemmende for hva vi muliges gjør seinere.
Det er på en måte slik at bordet, livets bord, fanger. Spill noen dårlige noter, og ekkoet av disse er hørbare i lang tid etterpå. Traumer er som værskifter, og et finslepent instrument vil trenge ekstra stemming for å spille bra etter et slikt et. Så har du det med patterdyr, vi er så forbannet flink til å lære ut fra en markert følelsesmessig sammsluttnings kobling, og omentrent der er det traumene kommer fra. Vi har hjernebark, som et admenistrativ geni ved våre nærvesystemer. Og som et hvert "geni" er galskapen ikke langt unna. Traumer som setter seg, er som misshandling av et musikkinstrument, dit hen at det alltid vil være noe mer krevende å få god musikk ut av. Alle som har tittet i et piano vet at det er en mengde strenger som anslåes tonevis i gangen. Har du flashbaks er det som om noen har festet tyggegummi på strengene, så endel toner, gir samme ulyd.

Nervebaner er noe rart noe. Det er mye som kan skje, og vi vet vel enda lite om alt dette, virrvarret av elektiske signaler og kjemiske avfyringer. Systemet skal som et hvert system vedlikeholdes, og det krever ekstra resurser å vedlikeholde områder som har fått en trøkk. Mat, hvile, søvn, nærhet, aktivitet, skal balanseres, og samspillet med omgivelsene opprettholdes.

Vi er i en tidsalder der hele verden er vår boltreplass, og enda til, blir det ikke slik en kunne tro. Vi har tilgang til flere ting, men det er bare et fåtall som er i stand til å si "nei", det som jeg har tilgang på nå, er ikke noe å prøve på, jeg holder meg til det som er, eller det som jeg selv vil. Nygjerrighet, er bra, men apsolutt ikke alltid. Det jeg tror ikke har streifet så mange er at det er en grunnleggende egenskap i nervesystemet som etableres ved evnen til å snu en situasjons rettning, slik det er å si nei til den 1. røyken som ble prøvd på hjørnet av skolen en gang i ungdomsårene. En annen egenskap som utgjør en stor forskjell er evnen til å stille spørsmål. Spørsmål er som nervesystemets gripeklo, og er effektiv i å lage nye baner, med høy bevisthetsføring.

Det sies at et menneskes energi har en viss normal størrelse. Vi blir nessten alle som en sliten av en viss mengde stress, og vi har ommentrent samme medfødte evne til lengden på konsentrasjonen. Vi har et begrep som heter å brenne sitt lys i begge ender, og det handler om dette med den gitte mengden som vi er tildelt. Så er det ulyden da. Noe har skjedd i et menneskes liv. Jeg har endel i mitt eget liv, og har erfart hvordan det kan loope inn i angstens mange labyrintiske irrganger. Det blir en merkelig dans, der jeg må finne andre løsninger på endel ting, for jeg er blitt en resurs som jeg selv ikke alltid har lik tilgang på. Jeg har måtte puggue livsrytmen som kroppen min har best av, og jeg har måtte forundres over noen repetative looper som er gjort i livet mitt. Livsløpet vikler seg slik vekk fra en utvikling som er mer vanlig. Det skaper fraksjoner av mønstre som ikke finner ekko hos mange jeg kjenner. Sett fra andres øyne, kan det se ut som om jeg står på stedet hvil, mens jeg i virkeligheta, bare befinner meg i noen andre nivåer. Noen ganger, er det bra at det er slik, andre ganger er det det ikke. Jeg blir sær, rett og slett.

Seilende i en verden av forutintatte og langtidsopparbeidete strømninger, er det rart å stå slik på sidelinja. Jeg har ingenting å tape på å trekke uvanlige slutninger eller velge litt anderledes.
Jeg har så stor trang til å uttrykke meg, at jeg ikke er riktig klar over hva jeg skal og ikke skal.
Jeg er en forvirret livsutfoldelse i en verden av ting som ikke passer mine mønstre.

Jeg ser bærene på trærne, lyngen og buskene, stå og råtne, for, vi, menneskene, er blitt fanget i en logikk der det skal være ferdig innpakket i plast i butikkene. Livet der vi sanker, sylter og koker er forlatt, kollektivt, mot en tilværelse der vi har andre verdier. En trenger å lytte til naturen og kjenne den for å vite når en skal høste. Det er en energiretning, som ikke handler om overlevelse i dag. Vi har simpeltten bedre å gjøre. Sitte på nettett, for eksempel, eller se tv. Eller holde oss oppdatert i det siste statusmessige oppgraderingsprosjektet, også kalt, flatsjerm, silikonpupper eller bil.

Så er det tida vi går inn i igjen. Narkotika, gifter, undersamfunn som dyrker sine egne og sitt eget, og en stadig større folketetthet er det vi kommer til å se mer av. Jævelskap vil det alltid være i verden, og det er ikke noe spesielt med de menneskene som står for denne jævelskapen, annet enn at de, ikke har noe behov for å stoppe opp og begynne å tvile på sine egne handliger, hvilket også kjennetegner endel gode mennesker også. Det er ingen sikre tegn som er klistret til snyltere, kjeltringer, voldsutdøvere eller lignende. De rare menneskene som oppfattes som sære, og markerte avvikere, er vel heller de som har fått seg en "tyggis i klaveret" og har måtte finne andre måter å være på, så ikke ulyden skal høres hele tida. Men selvfølgelig, er en rar, er det noe friksjon rundt en som menneske.

Så, poenget mitt med alle disse tankene, er at vi alle har valg, når det gjelder vår tilmålte tid. Vi har valg som kan være med på å skape virkelighet som er bedre for oss selv og bedre for hele jorda. Å unngå trøbbel, ikke som i å unngå friksjon, men som i å unngå ting som ikke er serlig konstruktivt, er en god ide. En ny måte å tenke helse og mennesket som system vil kunne hjelpe mange som har havnet ut på "bærtur", til gal tid. Det vil si at vi kollektivt bør debatere endel normer og måter vi behandler hverandre på. Det er er floksel å være politisk korekt og holde seg inne med makthaverene. Hva som faktisk har betydning, er ofte noe annet enn et sirlig opplyst forståelsessett og styringsett på de ressursene vi har fått. Tilstedeværelsen faktiste utfordringer bør være viktigere enn tilstedeværelsens antatte former. Det er ofte slik at jeg opplever at jeg fanges i kunskaper, roller og uttrykk. Mens det er en virkelgihet av betydning den som kombinerer kunskaper med kreativitet, og evne til å se hva som er nå og hva som kan bli, som er langt videre enn de rammene andre og en selv tilater seg å forholde seg til. Jeg vet at selv med begrensete ressurser tilgjengelig er det mulig å få bedre tilgang til de evnene en har. Jeg vet det er mulig å balansere mennesker ute av kurs, og jeg vet det er mulig å utføre undre.

Ja, ja. Jeg skriver sikkert mer siden om lignende saker.

post a comment



Date:2007-06-14 09:31
Subject:Til stilla kjem
Security:Public
Mood: pessimistic

Jeg sitter i nattas lyse demring omhyllet av sjasminens myke duft.
Dufta gjør meg tung av medgjørlighet, du kunne hatt meg i dine armer nå.
Den nette kroppen min dampende av lengsel
og med en hjertekrans av trygg nytelse i mot ditt kjinn.

Livet er en dans
Skal du være med
Tenk å vokne her i tosomhetens varme vær
Mens vindene snur

Du venter i et fremmed land med mangt jeg ikke kjenner.
Kroppens myke mumling synger så høyt, du kan høre den hele veien.
Hvem vil du ha? Hvem vil du ta?
I et frodig landskap uten kart, det dufter av lengsel i mot ditt sinn.

Livet er for kort
Du har gått deg bort
Tenk å stå fast her i ensomhetens mørke skjær
Mens vindene snur

Jeg ligger og hviler i skogens fyrrige bunn, vi har og kan ha vår stund.
Gjensidighetens dype klang klinger høyere enn angstens trang til å jage oss i sprang.
Jeg lytter til en bekk som risler.
Fuktig kvinne, dryppende av lengsel med en hjertekrans av gode ønsker i mot ditt kinn.

Livet er min venn
Det finner oss til stadig
Tenk å bli født her i flersomhetens vekslende regn
Mens vindene snur

Jeg står og gløtter ut av glassdekte vegger, trekker havets krusninger inn
Og puster min lette frihet ut. Ved meg kan du legge til, men ikke ramme inn.
Innestengt, handlingstrenkt, tankekrenkt
Blir det en fuktig kvinne, med et øyesverd av forakt og retsel i mot ditt sinn.

Jeg har et liv å leve
Så jeg reiser ut
Tenk å huske alt dette i alderdommens disge tåke
Mens vindene snur

Jeg sitter i ungdomens lyse demring omhyllet av sjasminens håpefulle duft.
Jeg er av blod som bobbler og hud som dirrer og stjernestøv.
Av alle mugigheter finnes bare
en som blir levd dryppende av lengsel, det er en klang vi alle hører.

Livet er for langt
Det sleper seg avsted
Er det stilla nå?
Ror du oss i land.

post a comment



Date:2007-04-24 00:39
Subject:Mandag
Security:Public

Mandag
Opp 5.18
Dvorakw går tregt, men stødig.
Jeg er ferdig med pressentasjonen, og har fått bra tilbakemelding.
Middagslur 18.50-19.30
Dagen har vært lang, og jeg husker ikke alt, tror jeg ikke har fulgt helt med.
Baccalao i kveldingen.
I seng ca 1.00

post a comment



Date:2007-04-17 22:46
Subject:Underveis
Security:Public

Jeg har gåsehud.

Jeg har ofte gåsehud.

Det er en rar verden vi lever i.

I natt har jeg mistet brillene mine, jeg skriver i blinde. Jeg skriver i blinde og lurer på om ikke det ofte er slik vi lever livene våre; på grensa til det amputerte. Vi er svekligner som halter oss avsted. Vi er halsende vesner på vei inn i ei framtid som vi ikke kjenner, men som vi skaper konstant.

Jeg sitter her, midt på natta, og kjenner at jeg er underveis i et liv som jeg vil vedkjenne meg. Jeg kjenner at jeg er til, og at jeg forsøker å gjøre gode valg. Jeg har et ansvar i mitt liv, som jeg bør ta alvorlig.
Jeg kjenner etter og vet at det er perspektiver på verden som enda ikke har bergynt å gro hoss meg. Dette kan være til det bedre og til det værre.

Jeg sitter her i ensomhet, og lar sorg stryke forbi meg. Sorg kommer som oftest ved forandring, men ogspå når det er ting som aldri kommer til, trår sorg sin slepende gange nærmere. Hva skal jeg med sorg, et ungt menneske, med brukbar forstand og brukbar fremtid?

Det er følelsen av å ha mistet noe, og det er følelsen av å ha noe ekstra- Jeg er i en vev, og har ikke landet enda. De nederste virvlene mine i ryggen, de er som om de befinner seg over i en annen dimensjon.
Og så er det kjærligheta, som broker seg til. VIngler seg inn og ut av umulige og mulige konstelasjoner.

post a comment



Date:2007-01-20 23:45
Subject:Purr
Security:Public

Jeg er hun som jakter i mørket. Jeg er hun som sniker i natten. Et lite, nett rovdyr på poter. Du vet du har møtt meg om du vokner og noe mangler. Du vet du har sett meg om du må se igjen. Det er ingen regler, men se meg som stolt.

Jeg er hun som du rømte fra i panikken. Jeg er hun som du prøvde å spille mot. Vel er det tungt å glemme, men for deg, gikk glemselen sin vei og kom tilbake når du ikke lyktes å jage meg vekk. Det er ingen regler, men se meg som stolt.

Jeg er en drømerytter, en livsnyter med utviklingstrang. Sinnet mitt er et hav mot tusen strender. Hjertet mitt er en travel sang. Hva det sier, hva det nynner, får du vite en annen gang. Det er ingen regler, men se meg som stolt.

Jeg er hun som maler i varmen. Jeg er hun som ikke temmes i natten. Jeg er et mykt fall mot pelsen. Bare ikke kjil meg på magen. Da går jeg andre steder. Det er ingen regler, men se meg som stolt.

1 comment | post a comment



Date:2006-06-25 13:49
Subject:Snart eksamen og ferie
Security:Public

Det er sommer. Sanktans har vært og alt skulle være i sin skjønneste orden. Eller?
Ryggen har låst seg og jeg får ikke lest til eksamenen jeg har om to dager. Hva skal jeg gjøre? Vet ikke...

post a comment



Date:2006-06-01 16:20
Subject:Relgion og å ha "toch"
Security:Public
Mood: satisfied

Det var i religionstimene på undomskolen jeg fant "toch"-en.
Jeg har ikke angret siden.
Livet mitt har vært lettere etter disse timene.
Det var rett og slett en revulusjon.
Det var en befrielse fra hverdagens slit!
Men ikke spør meg om kristendom, er du snill.
Jeg kan ikke svare.
For i stedet for å følge med,
pugget jeg tavla med fingerplasseringer på tastaturet, og satt i hemmelighet og øvde meg.
Når jeg kom hjem satte jeg meg ned og brukte min nyervervete innsikt.
Den følger meg i dag og.
Toch-en er her, og gjør livet mitt lettere!
Relgion bryr jeg meg fremdeles ikke noe om.

1 comment | post a comment



Date:2006-05-16 22:20
Subject:Mai du skjønne milde?
Security:Public
Mood: sick

Et termometer med 14 grader, noen utolmodie lignoser, og et lysegrønt teppe.

En vakker dag, en slik en da jeg vokner opp etter en dvalelignende søvn på noen og tyve timer, innser jeg at livet ikke altid er forutsigbart, og at eneste måten å bli kvitt forkjørelsen min på er å stå opp og komme i gang med noe. Jeg starter friskt med å skjekke termometeret. 14 grader. Det er ikke så aller verst til å være innomhus. Deretter sjenker jeg termostaten, som er innstilt på 18 grader, den ære at jeg skrur den opp på 22 grader. Vakre solgløtt sveiper kjølighvitt gjennom vinduene, og jeg fristes til å ta en titt ut. Det er 16 mai, klokka halv to på en nyvåkknet dag, og det er lysende krystaller av luftig snø liggende oppå nyutsprugne blader. Bakken er gjenert og ligger ganske fornøyd og halvsynelig under 10 cm med snø. Den stikker liksom litt tilfeldig fram der snøen ikke har maskert den til. Himmelen er bleik, og skyene en hvit masse som sluker sikta mot fjellene. Tromsø er festklett, og ingen er forundret. Nyansene går over i hvitt, og ikke i lysegrønt slik plantene hadde gode manerer om å antyde her i forrige uke.

"It's the final count down" Da-da dadada, da-da dadada med Europa underholer mine små grå i det jeg minnes forige uke og gleder meg til morgendagen mens morgenteen trekkes. Andre uka i mai måned, året 2006, stedet kjent som nord-Europa, Tellus, er en hendelse som jeg ikke har tenkt til å glemme. Hovorfor? Om trær kan bli seksuelt fustrerte, ja nærmest utolmodige lignoser, så skjeddde det denne uka. Det ligger i lignosenes egenart at de ikke er så veldig mobile, ja, selve ordet lignose, burde få endel til å innse dette. Det er vedveden i trærne som kalles lignose. Det er det som er årringene. Etter å ha vært celler som har strukket seg saftig på et eller annet nyår, føyelige og spenstige, er de blitt døde celler, med bare cellevegen av cellulose igjen. De er tomme rør, tusenvis, på tusenvis, og de er stive, og nokså kvistete å gnage på. Det er trærnes sugerør for veske, for å få vann opp fra røttene og mot himmelens høye tak. Det er det som gjør trærne solide, og faste. De kan ikke akkurat springe, eller for den saks skyld, strekke seg til naboen for å ha sex. Men, gode tante vind vet råd. Og snille onkel sol, trår til og spretter vårvarmen fram. Ut på trærne springer noe ganske perverst. Det er fullt av små klumper med celler, som har ett fore; å møte opp der døra til ei ubefrukta eggcelle ligger, og presse seg inn. Hva skjer så? Jo, sædseller blir produsert, og de svømmer lykkelig inn i befruktelsen. Disse klumpene med celler, kjenner vi som pollen, og det er det tante vind, vet å ta med seg, etter at vårværet er blitt varmt.

Hva var spesielt med andre uka i mai i år? Jo, noe så skjeldent som varmvær i to-tre uker slo til over hele Nord-Europa. Konsekvensene lot ikke vente på seg. Betula, bjørk, eller bjerk, på norsk, slo ut i ekstatisk blomstring. Det kom heller ingen våryrende regnskurer for å dempe orgien av kåte rakkler. Sattelittbildene over Europa viste et lysegrønt teppe over den nordlige delen av kontinentet. De meterologiske stasjoene som lenge har jobbet med å måle hva de kan måle av fenomener, kunne markere seg nye rekorder i pollen. Jevnt over var tallene dobbelt så høye som de har vært noen gang før. Værst var det i Danmark. Fra 4000 ppi til 8000 ppi, som ny rekord, en av dagene. Og hvor var jeg? I en eller annen park i vårt flate naboland. Ja, du forstår meg riktig, jeg var i Danmark. "Oh, mai du skjønne milde", ble ettertrykkelig feriret med å befinne seg på studietur i det grønne. I bagasjen var sommerklær, småsko, og en ettertrykkelig mangel på antihistaminer og solkrem. Sløve av allergi, ravet kullet mitt runt i altfor lite klær, i kraftig vind og uten energi til å huske at det går av å kjøpe solkrem. Det ironiske er at jeg, som en av de værst rammete alærgikerene, ungikk forbrennelsens pinsel ved å ligge fullt påklett i fosterstilling og skjelve av kulde, mens de andre sprang barhudete og kvikke omkring. Jeg er ikke sikker på om det var de som slikket sol, eller om det var sola som slikket dem. Ved kveldens mørke, var nesten samtige kraftig forbrent, og mai måneds varme solprakt noe omdiskutert.

Neste dag var vi klok av skade. Et apotek ble rik på våre pinsler, og jeg minnes at apotekdama etter et rakst blikk på køa forran kassa, hentet så mange pakker med allergimedisin som hendene hendes kunne bære fra ei av hyllene bak disken. Videre ut på dagen, var vi, som de oppservante menneskene vi nå nok en gang var, selv lettere sløvet av medisinens virkning, blitt oppmerksome på at det skjedde en markant fargeforandring av skoene: De av oss som hadde skodd oss med mørke sko, hadde nå lysegrønne sko. Som puddersnø mot fuktige klær, hadde pollenet klemt seg fast i kaskader av nesten lumiserende gul-grønt. Blodsprengte øyne bliknet forundret mot det uventete fenomenet, mens jeg kastet tankene mine ut i en fantasi om hvordan hjeme kunne se ut nå. Det skulle være enda litt for tidlig i det høye nord til at pollenet var så heftig. Jeg husker jeg sukket litt av hjemlengsel innimellom nyseriene ut på kvelden. Jeg husker jeg tenkte av jeg var usedvanlig dårlig til å bare være alergisk. Snørret mitt hadde nått nye horisonter av uvanlig konsistenser, og jeg hostet også flittig. Nei, det var nok bare pollenet i Danmark...

Oh, skjønne, milde, mai, hadde også intatt Tromsø fikk jeg vite. Tre uker med blå himmel, i noe som pleier å være overskyet og lettere nedbørsrikt, hadde blitt godt motatt. Men Lagnes flyplass bydde meg ikke noe som minnet om heftigheta i Danmark, da jeg kom så og si direkte fra pannekakelandet. Troms-øen flunklet, men det luktet polarluft, ikke en etterlengtet vår, det snedde mer enn det varmet. Eneste tegnet på at været hadde vært varmt var koppene som ikke hadde forstått langtidsvarslet og meldt sin adkomst med fin grønnfarge. Jeg innså rakt at skjønne mai, hadde lurt meg trill runt, og sneket en forkjørelse av det harde slaget på meg, for her var ikke bjørka enda særlig frempå med pollen-dansen. Nysende og snufsende og hostende og snørrende, og ganske skuffet over våren, gikk jeg til sengs, vel vitende om at der ville jeg bli. Ganske gretten, kan jeg fatså at milde mai, kun er skjønn når det er lett yrregn, for jeg har først snødd ned av grønt pudder av pollen, og siden av krystaller av hvit, jævlig nysnø, enn så vaker den er. I morgen ser det merkelig nok ut til å alikevel bli 17 mai. Vi vet vel her i byen, å feste og kle oss selv om det laver ned.

Gratulerer med dagen Norge!

2 comments | post a comment


browse
my journal